I en av verdens mange opphavsmyter fikk mennesket jobben med å gi alle ting navn. Dyr, planter, følelser, handlinger, steiner, elver og sletter. En fantastisk jobb, spør du meg. I dag har alle ting allerede har fått navn, og vi hører oss selv gjenta ord og fraser. Vi ber noen lukke døra etter seg, vi takker i butikken og vi sier stakkars deg i telefonen og vi ler sammen og sier: den var god, du, uten å tenke noe mer på det. Men ikke alltid. Noen ganger, lent over papiret, eller stirrende inn i skjermen, skjer det noe, og vi skriver noe som kjennes nytt, friskt. Et øyeblikk hører vi med i menneskeslekten, vi er på jobb, idet vi gir de gamle tingene nye ord, og de gamle ordene nytt innhold.
Derfor er det med glede jeg hører på Johild Kosberg Bredin, rådgiver for Den kulturelle skolesekken i Møre og Romsdal fortelle at de helt bevisst kaller Den kulturelle skolesekken (DKS) for Kultursekken når de forkorter. -Det skal ikke være en skolesekk, sier hun. - Den ble oppretta som en kulturell nistepakke, et tilbud til skolene om å motta kunstnere, så vi i administrasjonen har bestemt oss for å kalle ordninga Kultursekken. For tingen blir lett det vi kaller den, legger hun til. Jeg snakker med henne fordi hun er på jakt etter godbiter til Kultursekken, og jeg er en forfatter som synes det er fint å kunne reise på turné for DKS av og til. Elevene blir glade og ivrige, lærerne takknemlige og jeg møter lesere.
Skolekken! sier Djupedal, og smiler fornøyd i A-magasinet uke 40. I Ola Henmo sin artikkel om Den kulturelle skolesekken hadde han fått begge de to ansvarlige statsrådene i tale, Trond Giske i Kulturdepartementet og Øystein Djupedal i Kunnskapsdepartementet. Bakgrunnen for artikkelen er den avslutta rapporten som evaluerer DKS. Der pekes det på den innebygde motsetninga i hele DKSprosjektet mellom skole og kultur. Det gjøres ved å følge pengestrømmen og organisasjonskartet. Pengene kommer fra kultursektoren, men brukes av skolesektoren, de overføres til fylkesmannen, men disponeres av fylkeskommunen, deretter blir pengene brukt som lønn til kulturbyråkrater og kunstnere, mens det er elevene i skolen som nyter herligheten. Kort sagt. Rapporten har en rekke svakheter som jeg ikke skal gå inn på nå, men for alle oss som har reist for DKS, så er det skuffende at hele praksisfeltet, altså selve aktiviteten kunstnerne utøver, kun er gitt overflatisk plass. Aktiviteten ved to, ja 2, skoler er brukt som direkte evalueringsgrunnlag i rapporten.
Rapporten konkluderer vagt med at skolene muligens burde legge labben sin beskyttende over DKS, slik at elevene får pedagogisk tilpassa forestillinger. For det har visst hendt at ikke alle elevene har forstått alt som har blitt formidla ved enkelte anledninger ved de to skolene. Rapporten peker videre på behovet for mer dialogprega kunst. Elevene i nåtidas skole er så vant til medvirkning at monologisk kunst kan virke kjedelig og uengasjerende. Heldigvis kan dette motvirkes med dialogisk form. (Rapporten ligger på Norsk kulturråds hjemmesider.)
Våre to statsråder hadde fått med seg hovedinnholdet i rapporten, og i den omtalte artikkelen mener de begge at skolene må få mer styring over både form og innhold i DKS. Djupedal mente til og med at elevene selv kunne velge!
Så hvis statsrådene mener det de sier, kan dere som har stått på et lærerrom eller i et klasserom og hørt den ikke forberedte, litt forfjamsa norsklæreren uttale: - Forfatterbesøk? Å hei, nei, deg har vi vel ikke hørt om før ..., ta det helt med ro. Fra nå av skal elevene velge. Og Johild, som selv er utdannet fløytist og jobber intenst med å bygge opp kompetanse, databaser og solide rutiner for å gjøre gode valg i jungelen av DKS-tilbydere, kan vel også belage seg på å ta det med ro i framtida. Litt leit, egentlig. Det der med Kultursekken hørtes så bra ut.
Godt forsøk var det i hvert fall. Men alle må jo forstå at det er mye enklere å administrere hele DKS-potten hvis den blir overført som ekstra rammebevilgning direkte til skolesektoren. Kanskje som et tilskudd til hver enkelt skole? Da får i hvert fall alle råd til å dra på leirskole, og så kan de bake med ekte mel, og slippe å lufthøvle på sløyden.
Og vi? Vi som kanskje skulle på forfatterturné? Tja, vi kan jo også ta det med ro. Rusle tilbake til papiret og tastaturet og prøve å gi gamle ting nye navn.
Lise Knudsen
