NBU-Blogg

Smart råd

2006-11-29T12:27:00.000+01:00

SMART RÅD

Jeg er sjøllært når det gjelder databehandling. Jeg kan lite. Ofte merker jeg ikke hvor lite det er på måneder, men så tryner jeg i noe jeg ikke har skjønt, eller noe går galt, og da er det krise. Stor eller liten, i forhold til både uvitenheten og hvor kort eller lenge det er til jeg skal levere. Den dagen jeg helt av meg sjøl (!) skjønte hvordan jeg skulle bruke Søk/erstatt- funksjonen, var en stor dag. Det er lenge siden den store dagen nå. Jeg søker og erstatter når det trengs, og det er ikke så ofte, egentlig. Men nylig oversatte jeg ei stor og nokså vanskelig tekst fra svensk, proppfull av dagligdagse uttrykk som ikke står noe sted, og ikke minst proppfull av sjargong. På slutten, da jeg skulle rette opp alt jeg hadde lurt på underveis, fikk jeg trøbbel med å huske hvor det var. Noe hadde jeg notert, men ikke alt, og det nytter ikke å bruke søkefunksjonen når du leter etter noe som kan stå både her og der og du ikke har noe som karakteriserer det qua søkeord. (Qua??)

Men i dag så jeg en snedig måte å gjøre det på som røynde databrukere her sikkert for lengst kan. Men hvordan skulle det gå om man alltid regnet med at andre kan mer og derfor slutter å meddele sine egne funn? Jeg fant det på en blogg og det var Tom Egeland (forfatter av diverse krimbøker og thrillere) som sjenerøst la det ut for all verden. Han har valgt seg et sjeldent brukt tegn i bokmanus, nemlig #. Det setter han der han veit at han kommer til å trenge å komme tilbake for å sjekke. Så blir det kanskje et # en åtte-ti steder i manus, brukt i helt forskjellige sammenhenger. Åtte tegn å søke fram er noe helt annet enn å rote rundt i et manus på over 200 sider. Vær så god, rådet er hermed gitt videre, sjenerøs som jeg er på andres vegne!

Kjersti S.

Lesereisen

2006-11-12T20:35:00.000+01:00

Vi hadde få bøker der jeg vokste opp. Likevel lærte jeg meg å lese altfor tidlig. Mora mi prøvde å hindre meg i å lese mer, hun var redd for at jeg ville kjede meg når jeg begynte på skolen. Men jeg fikk etter hvert to bøker, Gulltopp og Bobseybarna. Foreldrene mine trodde at det var sånne bøker barn likte. Jeg syntes ikke noe om dem. De handla liksom ikke om noe ordentlig. Det var ingenting som lå under, eller over, de utfordra ingenting i meg.

Heldigvis hadde mamma og pappa fått et firebinds leksikon i bryllupsgave. De lukta støv og knirka i begynnelsen. Etter hvert knirka det mindre og mindre. På grunn av de bitende replikkene jeg fikk de første gangene mamma og pappa tok meg på fersken med en av de tunge bøkene i fanget, visste jeg at jeg måtte lese i smug.

Norli er nå i innspurten på sin lesekampanje retta mot barneskolen. Det er tredje år på rad den store kjedebokhandelen inviterer til leselyst gjennom Lesereisen. De yngste elevene skal bli lesekompiser med Leseløven, Lesehesten, Lesepiraten, Bokormen og Lesehornet, logoer forlagene har på sine barnebokserier. (Unntaket er den siste, som er Norlis egen logo.) De eldre skal ut på en lang Lesereise mot Leselandet.

Men ungene skal ikke bare lese av lyst, de må også få noe igjen for bryet. Derfor har Norli laget en pakke med materiell og veiledninger, som alle skoler i Norges land kan bruke om de ønsker å være med. Mange lærere synes dette er flotte saker, og tenker faktisk ikke over at dette er reklame. De kaller det undervisningsmateriell og tar lykkelig imot. Og hvem vil ikke det, når de små får gilde klistremerker av både Leseløver og Lesehester og de andre lesekompisene limt inn i lesepasset sitt etter endt lesing?

Læreren forvalter den store rullen med klistremerker, og for elevene er det selvfølgelig om å gjøre å få flest merker av lesekompisene i lesepasset sitt. Merkevarebyggingen er tydelig. Etter hvert kan elevene også få stjerner. De som er litt eldre, som går i de siste klassene på barneskolen, kan skrive bokanmeldelser og bli belønnet med gule stjerner i lesepasset.

På mange skoler har det utviklet seg en konkurranse om å lese mest mulig. Flest titler, flest sider. De konkurrerer innbyrdes i klassen og klassene i mellom. Konkurranser ansporer som kjent noen, men ikke alle. Verre er det når selve leseropplevelsen blir vurdert som mindre viktig på denne reisen, og at boka bare blir ei bok blant mange, på samme måte som den enkelte tittel bare er en del av en serie.

Noen lærere er flinke, de stanser de gode leserne fra å lese enda ei lettlest bok på 32 sider, og gir dem ei bok de kan vokse på isteden, og så finner de ei god bildebok med stoff til ettertanke til den langsomme sjetteklasseleseren. Mens andre er som den ivrige læreren jeg opplevde her om dagen. Jeg skulle på forfatterbesøk i tredjeklasse, og venta på å bli introdusert som Forfatteren! Men først skulle åtteåringene få høre hvorfor det var så viktig at de fikk mange lesekompiser i lesepasset sitt. For, som læreren sa:

- Det er viktig at dere blir automatiske lesere. Først da er dere gode lesere.

Jeg kikka på ungene, og lurte på hvor mange av dem som forsto begrepet.

- Og automatiske lesere blir dere når dere har lest 3000 sider, fortsatte læreren.

15 er til å forstå, tenkte jeg, kanskje 46, men 583 eller 2131, hvor mange av barna her har begrep om hvor mye det er? Jeg så på de små som satt helt musestille og hørte på. Sannsynligvis var det to, tre av dem som ennå ikke kunne lese, mange usikre og noen erfarne lesere. Og så dette gnålet om 3000 sider! Som om ikke leseropplevelsene kan komme etter to eller femten sider? Som om det er den innøvde automatikken som får barn og voksne til å lese skjønnlitteratur? Som om lesing av skjønnlitteratur bare er et middel til å nå målet om samfunnsmessig nødvendige leseferdigheter ...

Lesereisen er en mulighet, en god mulighet for mange, hvis bøkene er tilgjengelige i klasserommene. Men det er en hake ved det. Forlagene betaler ganske mye penger for å få sine titler inn i dette konseptet. Og det er vel ikke alltid at titler blir valgt ut utelukkende på grunn av sine litterære kvaliteter. Det er gjort en del økonomiske valg i forkant. I Norlis vidunderlige verden er det altså ikke plass til alle. På Lesereisen fins et utvalgt reisefølge. Ikke alle bøker får være med på ferden til Leselandet. Heller ikke alle barn.

Lise Knudsen

Kultursekk eller skolesekk?

2006-10-21T22:35:00.000+02:00

I en av verdens mange opphavsmyter fikk mennesket jobben med å gi alle ting navn. Dyr, planter, følelser, handlinger, steiner, elver og sletter. En fantastisk jobb, spør du meg. I dag har alle ting allerede har fått navn, og vi hører oss selv gjenta ord og fraser. Vi ber noen lukke døra etter seg, vi takker i butikken og vi sier stakkars deg i telefonen og vi ler sammen og sier: den var god, du, uten å tenke noe mer på det. Men ikke alltid. Noen ganger, lent over papiret, eller stirrende inn i skjermen, skjer det noe, og vi skriver noe som kjennes nytt, friskt. Et øyeblikk hører vi med i menneskeslekten, vi er på jobb, idet vi gir de gamle tingene nye ord, og de gamle ordene nytt innhold.

Derfor er det med glede jeg hører på Johild Kosberg Bredin, rådgiver for Den kulturelle skolesekken i Møre og Romsdal fortelle at de helt bevisst kaller Den kulturelle skolesekken (DKS) for Kultursekken når de forkorter. -Det skal ikke være en skolesekk, sier hun. - Den ble oppretta som en kulturell nistepakke, et tilbud til skolene om å motta kunstnere, så vi i administrasjonen har bestemt oss for å kalle ordninga Kultursekken. For tingen blir lett det vi kaller den, legger hun til. Jeg snakker med henne fordi hun er på jakt etter godbiter til Kultursekken, og jeg er en forfatter som synes det er fint å kunne reise på turné for DKS av og til. Elevene blir glade og ivrige, lærerne takknemlige og jeg møter lesere.

Skolekken! sier Djupedal, og smiler fornøyd i A-magasinet uke 40. I Ola Henmo sin artikkel om Den kulturelle skolesekken hadde han fått begge de to ansvarlige statsrådene i tale, Trond Giske i Kulturdepartementet og Øystein Djupedal i Kunnskapsdepartementet. Bakgrunnen for artikkelen er den avslutta rapporten som evaluerer DKS. Der pekes det på den innebygde motsetninga i hele DKSprosjektet mellom skole og kultur. Det gjøres ved å følge pengestrømmen og organisasjonskartet. Pengene kommer fra kultursektoren, men brukes av skolesektoren, de overføres til fylkesmannen, men disponeres av fylkeskommunen, deretter blir pengene brukt som lønn til kulturbyråkrater og kunstnere, mens det er elevene i skolen som nyter herligheten. Kort sagt. Rapporten har en rekke svakheter som jeg ikke skal gå inn på nå, men for alle oss som har reist for DKS, så er det skuffende at hele praksisfeltet, altså selve aktiviteten kunstnerne utøver, kun er gitt overflatisk plass. Aktiviteten ved to, ja 2, skoler er brukt som direkte evalueringsgrunnlag i rapporten.

Rapporten konkluderer vagt med at skolene muligens burde legge labben sin beskyttende over DKS, slik at elevene får pedagogisk tilpassa forestillinger. For det har visst hendt at ikke alle elevene har forstått alt som har blitt formidla ved enkelte anledninger ved de to skolene. Rapporten peker videre på behovet for mer dialogprega kunst. Elevene i nåtidas skole er så vant til medvirkning at monologisk kunst kan virke kjedelig og uengasjerende. Heldigvis kan dette motvirkes med dialogisk form. (Rapporten ligger på Norsk kulturråds hjemmesider.)

Våre to statsråder hadde fått med seg hovedinnholdet i rapporten, og i den omtalte artikkelen mener de begge at skolene må få mer styring over både form og innhold i DKS. Djupedal mente til og med at elevene selv kunne velge!

Så hvis statsrådene mener det de sier, kan dere som har stått på et lærerrom eller i et klasserom og hørt den ikke forberedte, litt forfjamsa norsklæreren uttale: - Forfatterbesøk? Å hei, nei, deg har vi vel ikke hørt om før ..., ta det helt med ro. Fra nå av skal elevene velge. Og Johild, som selv er utdannet fløytist og jobber intenst med å bygge opp kompetanse, databaser og solide rutiner for å gjøre gode valg i jungelen av DKS-tilbydere, kan vel også belage seg på å ta det med ro i framtida. Litt leit, egentlig. Det der med Kultursekken hørtes så bra ut.

Godt forsøk var det i hvert fall. Men alle må jo forstå at det er mye enklere å administrere hele DKS-potten hvis den blir overført som ekstra rammebevilgning direkte til skolesektoren. Kanskje som et tilskudd til hver enkelt skole? Da får i hvert fall alle råd til å dra på leirskole, og så kan de bake med ekte mel, og slippe å lufthøvle på sløyden.

Og vi? Vi som kanskje skulle på forfatterturné? Tja, vi kan jo også ta det med ro. Rusle tilbake til papiret og tastaturet og prøve å gi gamle ting nye navn.

Lise Knudsen

Fryser de?

2006-10-17T18:34:00.000+02:00

Fryser de på ligningskontoret? Eller bruke de varme tøfler der? Kanskje de ansatte har en automat de putter penger på og betale varmen av egen lomme?
For det er helt utenkelig at etaten spanderer varme på dem. Antagelig må de holde seg med egen pc, de må betale telefonutgiftene selv og ha med egne skrivesaker. Skal de på kurs og bli oppdatert litt faglig spaserer de sikkert til kursstedet og overnatter ute under busker og trær.
Det tror i hvert fall jeg. Det er nemlig den eneste grunne jeg kommer på til at mennesker som arbeider i nevnte etat ikke skjønner at mennesker, for eksempel forfattere, som driver egen virksomhet, trenger strøm og telefon i skrivebula, at de noen ganger må litt nytt utstyr og noen ganger trenger litt faglig påfyll.
Det er nok derfor de ringer meg hvert år og ber om redegjørelse for ubetydelige poster og små beløp. Og gir meg bloddryppende restskatt.
Kjipingene

Bjørn Ingvaldsen

Lettlest? Ha, ha.

2006-10-16T21:29:00.000+02:00

Det er så lett så, å skrive lettlest-bøker. Bare rundt tretti sider. Det går fort som bare juling. De første fem sidene, i alle fall. Så stopper det først opp, og så begynner det å ese ut. Hovedpersonen blir bleik og fjern og vanskelig å få tak i. Roter seg ut i tåka, og ting skjer som blir langtrukne eller uforklarlige på feil måte. Så begynner jeg på nytt. Det er så lett, så bare 30 sider. På side 38 mangler jeg ennå slutten. Nei, lagre og ut av dokumentet. Finne på noe annet. Mange ting som haster her på pc'en. Men så er det en deadline, da. Skal vi se, hvor var jeg. Der ja, alt fram til side fem viser seg å kunne brukes, ha, ha. Det vakke mye, nei. Delete, delete. 33 sider bort og vekk. Så er det på'n igjen. Maja, Maja, hvorfor går du din vei hele tida?! Asj, i dag er det tre måneder siden jeg begynte på den lettleste som jeg har lovt bort for lenge siden. Det var så lett, så, å begynne. Men ennå mangler jeg slutten. Lettlest er det nok, men ikke lettskrivd! Kald er jeg på beina også. På tide å sette på panelovnene.

Kjersti Scheen

Grønn irritasjon

2006-10-16T18:34:00.000+02:00

Det jeg irriterer meg grønn over just nu, er hvordan Heine T. Bakkeid blir
lansert som debutant på Aschehoug, når han vitterligen debuterte som
barnebokforfatter med Superagent Boble-Jim.
Han er ikke debutant i høst, han har debutert!
Grrrr.

Ragnfrid Trohaug

Reisende bøker

2006-07-25T09:46:00.000+02:00

Det ble bilferie i år. Campingbil med hevbart tak og utslagsvask. Lange og kortere turer ble det. Det er så mange hensyn som skal tas og så mange som skal tenkes på. Hormonbomba døtre og konas syke svigermor. Ofte er det å felle ut senga og krype under sommerdyna den beste stunden den dagen.
Da tyr man gjerne til litt lektyre fra campingsbilens bibliotek. Men siden plassen er ganske begrenset i et kjøretøy som har aner blant Folkevognbusser har også biblioteket blitt begrenset. Foreløpig er kriteriet at det skal være streifelitteratur skrevet av nobelprisvinnere. I pocketutgave. Til nå har to bøker blitt innlemmet i samlingen: "Veien til Klockriket" av Harry Martinson og "Reisen med Charley" av John Steinbeck. "Resor utan mål" av førstnevnte kan nok også innlemmes, om jeg finner den i pocketutgave.
Er det noen som har forslag til andre bøker for mitt omflakkende bibliotek?

Bjørn Ingvaldsen